Morgen ved havet
Inne i mørket vandret de
Astrid Hjertnes Andersen
kvinne og mann, mot havet.
De beveget seg, søkende som i blinde,
gjennom alleèr av dunkle døgn,
mens de slepte på sin erindring
og beruset seg på sin drøm.
Men likevel gikk de mot havet, og likevel var det som om de bar et fint, lite lys i sitt indre.
Kalkhvite måker fløy opp i mørket
og lyste opp seg selv over det stumme vann.
Båten som mennesket hadde trukket på land,
fikk et fosforlys om seg.
Og ett for ett grodde
strandens trær, kimende ut av mørket.
Og ute ved havet, mens de trodde
at deres menneskeliv bare var en drøm av Gud,
og at Gud kunne være de skimrende tåker
av ennå uherdet sten,
ute ved havet,
da deres tro var uhildet og ren,
ble morgenen tent av et måkeskrik,
som ennå vibrerer i dagningen over en
øde vik.